Homiletikkens tredje rom er en interessant og fruktbar kategori (Marianne Gaarden). Men utfordringen er hvordan dette tredje rommet defineres, Hvem hører til i dette tredje rommet?  Artikkelen diskuterer begrepet kritisk  fra et skapelsesteologisk synspunkt. Dersom man legger K.E. Løgstrups skapelsesteologi til grunn, er det tredje rommet befolket med menneskers  allmenne livserfaringer. Når det skjer, legges grunnlaget for en skapelsesteologisk homiletikk.

Noen tanker om homiletikkens tredje rom; sett fra skapelsesteologien

Innledning

Finnes det en kritisk, skapelsesteologisk homiletikk: i dag? Jeg legger vekt på i dag, fordi det jo finnes viktige og betydningsfulle tekster for en kritisk, skapelsesteologisk homiletikk fra i går. Og dette er en teologi som slett ikke er utdatert, snarere viser foredragene på første dag av denne konferansen at det finnes et stort potensiale i Løgstrups egne prekener og hans publiserte tekster om hva en preken skal være, det finnes Gustaf Wingrens store bok Predikan fra 1949 og det finnes Johny Karlssons Predikans Samtal fra 2000.

Og det finnes helt sikkert en rekke andre kilder, og alle peker i samme retning: Tenkningen om hva en kritisk skapelsesteologisk homiletikk er viser et stort potensiale, og utfordringen er: Kan dette potensiale utnyttes videre til en refleksjon om hva en homiletikk for 2023 and beyond vil innebære? Vi utfordres av det post-koloniale dramaet: Wingren og Løgstrup var enige om at det måtte utvikles, tenkes og forkynnes en kristendom som tok ansvar for det allmenne. Her starter også den postkoloniale utfordringen.

Dette allmenne var skapelsesteologiens stolteste tanke, her skiltes frontene mellom pietister, barthianere, Tidehverv og skapelsesteologer, slik vi hørte det i mange sammenhenger i går. Kristendommen ble avgjort med tanken om det allmenne. Og om dette har teologene strides i mer enn to generasjoner, inntil nå ganske nylig. Nå kommer kritikken av det allmenne fra en tilsynelatende helt annen kant. Den kommer fra feminisme, dekonstruktivisme og ikke minst: fra det postkoloniale. I generasjon 0 og 1 etter Wingren og Løgstrup var innvendingen mot det allmenne at kristendom (med Barth og med pietismen) taler fra troen og derfor ikke kan tale fra det allmenne. Kristustroen kan aldri være allmenn.

Denne kritikken finnes jo fortsatt, men det er kommet noe nytt til. Nå er det selve tanken om at det finnes noe allment, noe universelt som er gyldig for alle som er selve overgrepet. Med Foucault, Levinas, Derrida og (delvis) Butler (et fryktinngytende lag) er kritikken klar: Den som hevder at det finnes en universalitet, dekker til at det universelle alltid vil være voldelig fordi den vil forme alle mennesker i ett bilde: den hvite, velstående, vestlige mannen.

Forvalter vi en kristendomsform, en skapelsesteologi som først og fremst forvalter det hvite og velstående Vesten? Hvis svaret er ja, da er det håpløst å utvikle en skapelsesteologisk homiletikk i 2023. Jeg tenker imidlertid mer aktivt: Den nye kritikken av det allmenne utfordrer skapelsesteologien i dag til å reflektere grundigere og mer radikalt om hva dette allmenne i skapelsesteologien egentlig er. Jeg tror diskusjonen vil tjene på en større klarhet i hva slags universalitet det er snakk om og om hvordan den universalitet det er snakk om ikke står i motsetning til, men i fruktbar dialog med det postkoloniale, og om på hvilken måte dette allmenne får betydning når vi skal utvikle en skapelsesteologisk homiletikk.

Kanskje et helt avgjørende premiss er, særlig for Løgstrup, at tanken om det allmenne er kontroversiell og omstridt. Oppgjøret med profankulturen som vi hørte om i går viser dette. Løgstrup fremmer ikke det allmenne som noe alle er enige i, snarere tvert imot, det allmenne bryter med etablerte livstolkninger og fastholder noen som humant sanne og andre som ikke humant sanne. Ikke mindre enn det tenkte jeg å snakke om i dette innlegget, jeg er bare sikker på en ting: Temaet er alt for stort til å komme i land på 45 minutter, men noen lange linjer kan jeg kanskje klare å komme opp med. La meg starte i det postkoloniale og den viktige praktiske teologien som vokser frem fra denne tradisjonen.

Den postkoloniale utfordringen

I den paradigme dannende boken Postcolonializing God fra 2013 (Lartey 2013) hevder den ghanesisk-amerikanske praktiske teologen Emmanuel Lartey at kategorien post-kolonial kan forstås på to måter.

Den ene måten post-kolonial brukes på er som en kritikk av hvordan vestlige forskere fremstiller folk i sør nedsettende og undertrykkende. Dette er trolig fortsatt den fremstillingen som brukes oftest. Den amerikanske forskeren Edward Said innledet denne tradisjonen med boken Orientalism fra 1978

Den andre måten handler imidlertid om hvordan kolonialiserte folk selv ikke lenger finner seg i undertrykkelsen. I denne versjonen starter folkene i sør å fremstille sine egne historier, fortellinger og erfaringer og legger vekt på hvor store ressurser de har i sine egne tradisjoner. Lartey selv velger å knytte an til denne tradisjonen og skriver en innflytelsesrik bok om de afrikanske tradisjonene han mener må hentes frem og gis plass når den post-koloniale Gud skal fremstilles i vår tid. Det er ikke Lartey alene om. Det finnes i dag en bred og omfattende publisering og internasjonale samtaler om hva det vil si å høre på de andres stemmer.

Utfordringen for oss som bor i Skandinavia er hvilke tradisjoner vi skal knytte an til dersom vi skal gjøre det samme som Lartey. Og enda mer kritisk vanskelig blir det dersom perspektivet er en skapelsesteologisk forankret homiletikk. Er det mulig å forkynne slik at både det teologisk allmenne og den egne tradisjonens stemmer kommer til orde i den samme prekenen? Dette spørsmålet er egentlig kjernen i utfordringen om hva det vil si å utfordre en kritisk, skapelsesteologisk homiletikk i dag.

I 2017 skrev jeg en artikkel (Wyller 2017) om forholdet mellom skandinavisk skapelsesteologi og postkolonial teologi. Mitt perspektiv var at det fantes en dyp sammenheng fordi begge tradisjoner vil gi rom for dem som ikke tradisjonelt er gitt en stemme, hverken i kirken, politikken eller i kulturen.

Jeg tenker nå at det er viktig å presisere og utdype hva slags type sammenheng det kan være mellom skandinavisk skapelsesteologi og postkolonial tenkning i tradisjonen fra Lartey. Den enkle tanken jeg fremførte i min artikkel fra 2017 er at det både i skapelsesteologien og i den postkoloniale teologien (i tradisjonen fra Lartey) handler om å gi signifikans til andres stemmer.

I skapelsesteologien handler det om at mennesker med liten tro ikke er mindre signifikante enn de med mye tro når det kommer til spørsmålet om det allmennes betydning. I den postkoloniale teologien går det egentlig om det samme: De mennesker som hittil ikke har fått kommet til orde, skal ubetinget komme til orde fordi deres fortellinger er teologisk grunnleggende. I tiden etter denne artikkelen er det kommet en ganske artikulert kritikk mot denne måten å tenke forholdet mellom SCT og postkolonialitet på (Gunnes 2021, Johnsen 2021). Derfor er det god grunn til å gå dypere inn i spørsmålet om hva dette allmenne i skapelsesteologien egentlig handler om. Kritikken av skapelsesteologiens fokus på det allmene treffer ikke helt målet. Men kritikken er likevel viktig fordi den tvinger SCT-teologer til å bli skarpere og mer presise.

Den etiske fordring er radikal

For å komme i riktig posisjon til å kommentere kritikken og komme videre fra den er det avgjørende viktig først å ta opp et tema som MÅ på bordet før forholdet mellom skapelsesteologi og postkolonialisme blir diskutert. Det handler om hva Løgstrup mener når han er opptatt av at kristendommen må tale om det allmenne. Det allmenne Løgstrup knytter an til er ikke det samme som å beskrive kultur og samfunn fotografisk eller deskriptivt. Det allmenne faller ikke sammen med den til enhver tid gjeldende rett.

Skapelsesteologi er en kritisk teori om samfunn. Skapelsesteologi handler selvsagt om å gi rom for andres stemmer, kropper og erfaringer. Men det rommet som åpnes er et kritisk rom fordi det forventer et samfunn som vektlegger hvordan det humane (og naturen) er gitt før oss og hva det betyr at det humane er før oss. Det humane er ikke noe vi kan gi oss selv, vi får det fordi det er der før oss, gjennom sansning, gjennom allerede etablerte gitte relasjoner, gjennom å bli møtt med tillit uten at vi ha rl lagt opp til det i det hele tatt.

Eller for å si det med vår egen tids fenomenologiske tenkning via den danske filosofen Dan Zahavi (Zahavi 2015); det humane er å være i veden som et vi, fordi relasjonen til andre er en del av det vi ikke velger, det som er først og formaterer. Det humane er et vi og ikke et jeg. Det er dette som er grunnlaget for Løgstrups tanke om det allmenne og det er dette som er kontroversielt, ikke alle deler denne tanken. Det pågår en strid hva som er grunnleggende verdifullt og Løgstrup mener kristendommen ikke kan videreføres uten å ta del i den.

Hos Løgstrup uttrykkes det ved å si at den etiske fordring er radikal, dvs den faller ikke sammen med den rådende normativitet i et samfunn. Den sprenger gjeldende rett og vil grunnlegge retten i ontologien, ikke først og fremst i det empirisk gitte. Det er noe før empirien, Løgstrup kaller det noen ganger ontologi, noen ganger livsytringer, noen ganger det før-etiske

I vår sammenheng er dette det viktigste: Det er dette Løgstrup kaller det universelle i kristendommen. Jeg skal prøve å utdype dette med en kritisk kommentar til det Marianne Gaarden (2021)kaller prekenens tredje rom.

Det tredje rommet (preaching as third space)

Gaarden er inspirert av folk som Henri Lefevbre  (1991), Edward Soja (1996) og Homi Bhabba (2004) som var opptatte av at det fantes et tredje rom. Det tredje rommet handler om det som ingen har full kontroll over og som blir til når mennesker møtes og praksiser skjer. Gaarden overfører det direkte til prekensituasjonen der det tredje rommet er det rommet som hverken predikant eller menighet kan forme alene. Det tredje rommet er det nye rommet som oppstår i møtepunktet mellom predikant, preken og tilhører. Det er et fint og ganske treffende homiletisk perspektiv som Gaarden har funnet frem til.

Utfordringen, etter min mening, er at den måten Gaarden bruker det tredje rommet på kan føre til at rommet står i fare for å lukke seg mot verden utenfor rommet. Jeg tenker at homiletikkens tredje rom må inkludere mange flere og mye annet enn det som er til stede i prekensituasjonen. Eller kanskje litt mer presist: Tilhørerne, menigheten er allerede (før-etisk, før-kognitivt, ontologisk: universelt og allment) knyttet til større verdener enn prekenens tredje rom og det er dette store, radikale tredje rommet som må spille en rolle for homiletikken.

Jeg tror det er slike rom Løgstrup forventer når han i den berømte innledningen til Den etiske fordring sier at for at en forkynnelse skal berøre oss, må den tale til noe som virkelig angår oss i vår tilværelse. Det rommet der det tales om er bestemt av de livstilkoblinger til andre mennesker og til naturen som både predikant og menighet allerede er i idet de beveger seg inn i det rommet der prekenen skjer. Og de livstilkoblinger menigheten og predikanten deler er de ikke alene om å dele. De deler dem også med alle de som ikke er inne i det konkrete prekenrommet. Homiletikkens utfordringer er hva en kristelig tale vil innebære ved at denne talen samtidig opprettholder og vedlikeholder det tredje rommet Hvordan det kan skje i en postkolonial kontekst, det er det store spørsmålet

Hengivenheten til den elskede

Min norske kollega Svein Aage Christoffersen publiserte for et par år siden en fin artikkel om Løgstrups begravelsestaler «Vår avmakt overfor døden» (Christoffersen 2021). I to konkrete analyser av Løgstrup- gravtaler, en til sitt eget barnebarn og en til kvinnen Mary bygger Christoffersen akkurat på det poenget jeg la vekt på ovenfor. Talen kan ikke bare sette søkelys på det konkrete livet her og nå, den må også forstå den avdødes liv i lys av de mer grunnleggende livsvilkår, i lys av universet. Det er disse livsvilkårene gravtalen skal bidra til å forløse og komme i kontakt med, til trøst for de gjenlevende og i respekt for de døde: Christoffersen skriver:

«Min egen død må jeg dø alene, og det er fryktelig nok. Det går imot min egen livslyst. Men den elskedes død går imot noe som er mer levende enn vår livslyst, nemlig en hengivenhet og den forventning som den elskede har skapt i oss og som har gitt vår verden og vårt liv innhold. Hvis livet ikke beror på annet enn min egen livslyst og selvoppholdelsesdrift, da blir livet ikke annet enn en betydningsløs tilfeldighet», (Christoffersen 2020, s 17).

For å forstå rekkevidden av dette, er det avgjørende å tenke at dette er en gravtale. Omtalen av den avdøde og den hengivenheten han har skapt, skjer i en kristen kontekst. Jeg tenker at gravtalen, og egentlig i utvidet forstand hele homiletikkens tredje rom må påkalle, åpne og forløse erfaringer av å tale om, og til, og med, «den hengivenhet og den forventning som den elskede har skapt i oss og som har gitt vår verden og vårt liv innhold». Det er en ambisjon som i vår kontekst umiddelbart fremkaller to store spørsmål:

Det første er mest dramatisk og kan bare besvares fra gang til gang: Hvordan gjør vi det? Homiletikk handler om betingelsene for hvordan vi gjør det, men det avgjørende for å få det til er igjen dette: De livsforhold som kan beskrives som den hengivenhet som den elskede har skapt i oss, det er ikke spesifikt kristne livsforhold, vi berøres av en tale som treffer oss nettopp fordi den handler om å være umistelig knyttet til andre mennesker og til å motta liv og til å ,gi liv sammen med dem. Men det er et kristelig ansvar å tale om det. Denne talen må knytte an til hvordan vi sanselig og kroppslig og motorisk erfarer slike tilknytninger. Når blir en slik tale kristelig?

Og dermed kommer umiddelbart spørsmål to: Hvordan kan det skje i en postkolonial kontekst? Kan vi oversette, og finne analogier til, «den hengivenhet og den forventning som den elskede har skapt i oss og som har gitt verden vår verden og vårt liv innhold», i fortellinger som ikke er fra «vår» kultur, men fra alle andre kulturer, fra alle andre liv? Hvis skapelsesteologi kan utvikles i en samtale med det postkoloniale, må skapelsesteologien utvide repertoriet for hvordan en kristelig tale om det allmenne ser ut, hvordan det kommer til uttrykk og hvem som uttrykker det. Vi må oppøve en ny kreativitet for å lete etter hvordan tilkoblinger til det liv som allerede er gitt oss kommer til utrykk. Det er ikke sikkert det bare handler om tillit, barmhjertighet og talens åpenhet. Det kan minst like sikkert komme til utrykk som vemod, raseri og opprør. Slike ord forutsetter også at det finnes en tilkobling som er svekket, borte eller ødelagt.

Yahya Hassans homiletiske utfordringer

I det følgende skal jeg kommentere dette ved å knytte til en analyse av en tekst av den altfor tidlig avdøde dansk-palestinske forfatteren Yahya Hassan (1995-2020). Jeg har tidligere (2016 og 2020) kommentert ham i to artikler fra de siste årene, men i sammenheng med dette foredraget er tanken å tolke Hassan fra et eksplisitt skapelsesteologik perspektiv Hassan er tilsynelatende helt feil å bruke som utgangspunkt for å diskutere (luthersk) skapelsesteologi. Overhodet ingenting tydet på at han identifiserte seg med kristen tro eller enda mindre med skandinavisk skapelsesteologi. Hassan hadde sitt å si om imamer og muslimske tradisjoner, men kristendom var langt ute.

Når jeg henter inn Hassan i undersøkelsen av hva en skapelsesteologi må interessere seg for i dag, er det altså ikke for å tvangsmisjonere Yahya Hassan, om nå dette trolig helt umulige skulle ha vært en plan. Det handler derimot om å hevde at skapelsesteologien må interessere seg for hvordan allerede gitt liv kommer til utrykk i verden i dag. Ofte svært forskjellig fra de verdener Løgstrup og Wingren talte om. Men ikke mindre universelt og allment av den grunn.

På baksiden av Yahya Hassans berømte, første diktsamling, Digte (først utgitt i København i 2013), står det: «Yahya Hassan, født 1995. Statsløs palæstinenser med dansk pas». Det er en setning som er full av mening. Hassan er en del av den internasjonale migrasjonen, bosatt i Danmark, ikke som undocumented, men som documented citizen; samtidig fremstilles han som transnasjonal, nærmest hybrid: statsløs palestiner med dansk pass.

Et av de mest sentrale tema i de fleste av Hassans tekster er en kontant avvisning av selv å måtte påta seg skyld for det livet han lever. Her er et lyrisk subjekt som avviser egen skyld. Han skyver den over til de andre, til foreldrene, til imamene , «pedagogene» og til det danske velferdssamfunnet. Det dreier seg ofte om en eksplisitt avvisning av at sosialklienter skal være takknemlige og føyelige. Hassans sosialklienter er ikke det.

Avvisningen av skylden og den nådeløse utleveringen av hvordan religion, samfunn og tradisjoner bare fungerer som negativ og invaderende kontroll er likevel bare den ene siden av Hassans lyriske univers. Diktene var ikke dikt om det ikke fantes en annen bunn i dem enn det i og for seg ganske tradisjonelle oppgjøret med religion og velferdsstat.

Hassan knytter nemlig også an til det som gir mening til hans liv i verden, de relasjonene som bærer livet hans og hvordan de relasjonene stadig er truet. Dette allment meningsbærende er et sentralt motiv hos Hassan sammen med utleveringen det allmenne og utleveringen av hvordan denne trusselen bryter ned det allmenne er et av Hassans viktigste motiver.

Det gjør at det, overraskende nok, finnes skapelsesteologiske likhetspunkter og forbindelser mellom Svein Aage Christoffersens tolkninger av Løgstrups gravtaler og Hassans lyriske univers. De vil begge minne om det allmenne fellesmenneskelige før døden og forut for de nåværende konteksten og som våre liv ikke kan tenkes uten. Det som Marianne Gaarden kaller kontekstens tredje rom må også ha plass til Hassans versjon av dette allmenne. Dette skjer i et rom utenfor kirken. Hassan er ikke kirken. Men det kristelige ansvar for det «allmenmenneskelige» må lære av Hassan. Ansvaret for det allmenne gjelder jo selvsagt også i større rom enn kirkens, ikke minst, der. Derfor kan det være fruktbart å snakke om skapelsesteologiens tredje rom.

Et instruktivt eksempel er diktet «Den nye dreng»:

PÆDAGOGEN SIGER AT DER KOMMER EN NY DRENG JEG SIGER DE NYE ER IKKE EN SKID HVIS DER BLIVER NOGET PIS MED HAM SÅ FÅR HAN EN TÆSK DET BLIVER MANDAG PÆDAGOGERNE I DAGFUNKTIONEN HOLDER MORGENMØDE VI RYGER EN JOINT OG HOLDER ØJE SÅ KOMMER HAN SAMMEN MED EN ANDEN PÆDAGOG OG BENJAMIN SIGER AT DET ER EN BABBELAP LIGESOM MIG DET ER MIN LILLEBROR SIGER JEG OG VED IKKE OM JEG SKAL TILBYDE HAM ET SUG ELLER SMIDE JOINTEN AD HELVEDE TIL (Hassan 2013, s. 56)

Diktet åpner med likegyldighet når det gjelder å oppføre seg slik pedagogene forventer og om samme type likegyldighet til å ta seg sammen for å gi en vennlig mottakelse av de nye og til forventningen om at sosialklienter alltid er rusfrie. Sosialklienten kan være bøllete: «HVIS DER BLIVER NOGET PIS MED HAM SÅ FÅR HAN TÆSK».

Men, plutselig midt inne i likegyldigheten kommer det med ett noe helt annet, noe helt hjerteskjærende: «BENJAMIN SIGER AT DET ER EN BABBELAP LIGESOM MIG DET ER MIN LILLEBROR SIGER JEG OG VED IKKE OM JEG SKAL TILBYDE HAM ET SUG ELLER SMIDE JOINTEN AD HELVEDE TIL.»

Når lillebroren dukker opp, uttrykker det lyriske subjektet en måte å være i verden på som har formet ham og dannet ham lenge. Dikteren Hassan er slett ikke uten dette humane, men det er omstridt og ofte nesten umulig å få øye på. Det lever midt inne i den mest komplekse verden. Det melder seg en væren-i-verden som ikke handler om likegyldighet for eller mot pedagoger, men om øyeblikk som ordsetter det som bærer og har båret og det som i samme øyeblikk ikke gir plass for dette bærende: JEG VED IKKE OM JEG SKAL TILBYDE HAM ET SUG ELLER SMIDE JOINTEN AD HELVEDE TIL».

I omtalen av Løgstrups gravtale skrev Christoffersen: «Hvis livet ikke beror på annet enn min egen livslyst og selvoppholdelsesdrift, da blir livet ikke annet enn en betydningsløs tilfeldighet», (Christoffersen 2020, s 17). Sett at dette (ontologiske) tas frem som en tolkning av Hassans møte med sin yngre bror i institusjonen, da handler diktet plutselig om mer enn kritikk av sviktende velferdsstat, innvandrerkulturer og disse kulturenes kontekster. Kristelig handler det om den sårbarhet, sorg og livslyst som melder seg når den allerede formende relasjonen med den lille broren er der i et nesten hellig øyeblikk. Grip det!

Hva slags tredje rom?

Marianne Gaardens forslag om å gjøre Third Space som en avgjørende utfordring til nyere homiletikk er godt. Men det må tematisk utvides og presiseres. En avgjørende tanke hos Løgstrup er, som sagt, at den etiske fordring er radikal. Det betyr at den ikke faller sammen med verden slik den ser ut empirisk, heller ikke slik den ser ut når bibelske tekster fyller rommet. Den etiske fordring melder seg med en annen type empiri, den åpner og tematiserer fenomener som bærer og former hverdagsempirien. «Hengivenheten til og den forventning som den elskede har skapt i oss og som har gitt vår verden og vårt liv innhold», er et slikt fenomen som gir mening og dybde til både gravtalenes mennesker og de som er på institusjon i Århus.

Gaarden har rett i at third space, det tredje rommet, handler om at preken, predikanten, menigheten og prekenens kontekst må utvikle et Third Space, et nytt rom der den homiletiske meningen skjer. Men Hassans vemod, raseri og opprør stammer også fra den hengivenheten som er før ham, fra lillebroren og det som formet dem begge. Og derfor kan også vemod, raseri og opprør være fenomener som det er et kristelig ansvar å ta ansvar for. Det er slik vi må utvide skapelsesteologiens vokabular og kritiske profil i vår egen tid. Det er denne tolkningen av det kristelig allmenne som kritikken fra Gunnes og Johnsen ikke fanger opp.

Det interessante med Gaardens bok er hvordan hun detaljert legger frem viktige empiriske homiletiske aspekter som bygger opp til tanken om et tredje rom. En av de tradisjonene hun nevner som mulige partnere for å utvikle denne tradisjonen videre er den skandinaviske skapelsesteologien: «A similar understanding can also be found in Scandinavian Creation Theology believing that we all live in networks of deep interdependence», (Gaarden 2021, 67).

Ja, det er sant at vi lever i deep interdependence, men det er også sant at en av formene for interdependence er å være berørt av det som former våre liv mest grunnleggende, og det er dessverre ikke alltid vi lever i interdependence med dem. Det handler Hassans dikt om, men det skjer med et annet språk og en annen artikulasjon. Derfor er den postkolonialt og teologisk viktig. Hvordan utvikle et skapelsesteologisk og homiletisk tredje rom som gir språk og alvor til den typen postkolonial humanitet som finnes hos Hassan?

Når blir det nåde-rom?

Den sør-afrikanske praktiske teologen og homiletikeren John Cilliers (2016) har skrevet boken A Space for Grace. Towards an Aesthetics of Preaching. Cilliers skriver i samme tradisjon som Gaarden, men mer konkret. I boken bygger han mange ulike homiletiske rom, man kunne gjerne kalle dem tredje rom. Og han er aktivt opptatt av at disse rommene må være rom der flere sanser enn den hørende settes i sentrum Men det er en kristologisk formet sansning Cilliers er opptatt av, ikke en skapelsesteologisk:

Cilliers skriver: “But what body are we talking about here? Postmodern people seem to be obsessed with the body, focusing on its adornment, wellbeing, and health. But the way in which God is present in this world as “Christus als Gemeinde existierend” takes on a different, alternative form. According to Hauerwas, “The community, in its corporate life, is called to embody an alternative order that stands as a sign of God`s redemptive purposes of the world” (Cilliers 2016, s 128). Det er godt formulert, men det er ikke et bidrag til en skapelsesteologisk homiletikk.

De sansinger og relasjoner og berørthet som er viktige i skapelsesteologien knytter kristelig til liv i verden, ikke til menigheten som et avgrenset tredje rom. Hassans tilkobling gir ord til en relasjon utenfor diktet og gjør denne relasjonen til det punkt der man ser behandlersamfunnets inhumanitet.

I dette foredraget har jeg brukt to eksempler, det ene fra Svein Aage Christoffersens analyse av en Løgstrups gravtale, det andre er fra Yahya Hassans dikt. Den klare forskjellen mellom de to er at gravtalen skjer i en eksplisitt kirkelig kontekst, mens Hassans dikt ikke knytter til kirke i det hele tatt. Likheten mellom de to er likevel minst like viktig.

Både Løgstrup/Christoffersen, på den ene siden, og Hassan på den andre, kan tolkes som at de knytter til den humanitet som kan uttrykkes allment, både hos den sørgende som kjenner den hengivenhet som den elskede har skapt i oss og hos han som kjenner den samme hengivenhet til sin yngre bror. Men forskjellen er at Hassan henter opp sin egen samtids kontekst, språk og horisont, og det er i denne konteksten og horisonten vi må lete og anerkjenne at det også finnes kristelige artikulasjoner om det allmenne. Her tror jeg kildene til en kritisk, skapelsesteologisk homiletikk i dag finnes.

Den innflytelsesrike feminist-teologen Kwok Pui-Lan fremhever i en artikkel fra 2015 hvordan menigheten må spille en medvirkende og kritisk rolle i den homiletiske praksis.: In postcolonial preaching, preaching is a communal event, with the congregation participating and responding» (Pui-Lan 2015, s. 20) På denne måten oppsummerer Pui-Lan den samme tolkningen av det tredje rommet som vi har sett hos både Gaarden og Cilliers. Skapelsesteologien vil gå lenger og åpne det kristelige rommet til å handle om verden. Men det homiletiske tredje rommet henter dermed verden inn igjen i menigheten. Det kan være sant at Løgstrup ikke fikk utfoldet sitt fulle trinitariske prosjekt. Men hvordan nå dette prosjektet skal se ut, kan det bare vokse frem når det omstridt allmenne blir fundamentet.

Det er dette omstridt allmenne som må være til stede i den partikulære troen slik at kristendom fortsatt skal kunne bidra med tro, håp og kjærlighet. Denne tolkningen og utviklingen av hvordan universet kommer oss i møte på nye måter er viktig for å tenke og preke videre om skandinavisk skapelsesteologi i dag. Det er dette allmenne i det partikulære som er kjernen i skapelsesteologien, slik jeg ser det. Derfor taler vi kristelig når vi taler om Yahya Hassans kroppslige sansning av lillebroren. Det er rommet for hva som er kristelig som utvides i skapelsesteologiens tredje rom.

Litteratur

Bhabha, Homi (2004), The Location of Culture, London: Routledge.

Christoffersen, Svein Aage (2017), «Vår avmakt overfor døden», Nytt Norsk Kirkeblad, 2021: 1, s 7-23.

Cilliers, Johan (2016), A Space for Grace. Towards an Aesthetics of Preaching. Stellenbosch: Sun Press.

Gaarden, Marianne (2021), The Third Room of Preaching. A New Empirical Approach, Eugene: Wips and Stock.

Gunnes, Gyrid, «Hvem skjuler seg bak «det allmenne»? Representasjon, folkekirke og skandinavisk skapelsesteologi» i: Graff-Kallevåg, Kristin, Kloster Sven Thore, Stålsett, Sturla (2019 Populisme og kristendom, Oslo: Universitetsforlaget.

Johnsen, Tore, (2021) «Menneske først, kristen så: Om teologi, rasisme mot samer og behovet for avkolonisering», Kirke og kultur, Vol.126 (4), p.299-325.

Hassan, Yayha (2013), Digte, Gyldendal: København.

Lartey, Emmanuel (2013), Postcolonializing God. An African Practical (209.

Lefevbre, Henri (1991), The Production of Space, Hoboken: Wiley-: Blackwell.

Pui-lan, Kwok, «Postcolonial Preaching in Intercultural Contexts» (2015), i: Homiletics. The Journal of the Academy of Homiletics, Vol. 40 No. 1 (2015).

Soja, Edward (1996) Thirdspace, Oxford: Basil Blackwell.

Wyller, Trygve (2016), «Alternativ (og postkolonial) motstand», i: Oxfeldt, E (ed.) Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid, s. 172-187, Oslo: Universitetsforlaget.

Wyller, Trygve (2017), «Discovery of the Secular-Religious Other in the Scandinavian Creation Theology» i: Gregersen, NH / Uggla BK, Wyller T, (2017) Reformation Theology for a Post-Secular Age. Løgstrup, Prenter, Wingren and the Future of Scandinavian Creation Theology, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht.

Wyller, Trygve, (2021) «A nonmodernist humanizing. Reconstructing theological resistance beyond secular-religious binaries«, i: Nahnfeldt, Cecilia / Rønsdal, Kaia, (2021) Contemporary Christian-Cultural Values, London: Routledge.

Zahavi, D. (2015). «I and other: from pure ego to co-constituted we«, i Continental philosophy review, 2015, Vol.48 (2), 143-160.